I en tid der kunstig intelligens er på vei inn som en ny og ganske ukjent faktor, vil forskningen ved Kavli-instituttet være av den største betydning for å forstå likheter og forskjeller mellom det kunstige og det naturlige, skriver Mari Sundli Tveit.
Denne saken ble først publisert i Dagens Perspektiv 26. september 2023
For et par uker siden hadde jeg gleden av å være med på åpningen av et nytt senter for fremragende forskning (SFF) i Trondheim. Det er det norske Kavli-instituttet ved NTNU, under ledelse av nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser, som i år starter opp sitt tredje SFF-senter, denne gang med fokus på algoritmene i hjernebarken.
Skyhøye ambisjoner
Tematikken er uhyre kompleks. De kognitive funksjonene i hjernen baserer seg på milliarder av forbindelser, og algoritmene som styrer det hele, har hittil vært utilgjengelige for forskningen. Det er derfor skyhøye ambisjoner som ligger til grunn for det nye senteret.
Ny eksperimentell teknologi og nye verktøy for analyse og modellering av store datamengder gjør det mulig å trekke ut aktivitetsmønstre – og algoritmer – med en unik nøyaktighet fra tusenvis av samtidig aktive hjerneceller i hjernebarken. I en tid der kunstig intelligens også er på vei inn som en ny og ganske ukjent faktor, vil forskningen ved Kavli-instituttet også være av den største betydning for å forstå likheter og forskjeller mellom det kunstige og det naturlige.
I tillegg til å avdekke mysteriene i hjernens indre funksjoner, har forskningen kanskje også et potensial som et grunnlag for transformative applikasjoner med vidtrekkende implikasjoner for menneskers helse og vår forståelse av verden.
“«Når vi plukker opp mobiltelefonen eller får det etterlengtede vaksinestikket, bør vi altså sende en vennlig tanke til grunnforskerne som fikk ballen til å rulle.»
Dette er nok et eksempel på grunnforskningens kraft og betydning. Grunnforskning danner basis for vitenskapelige fremskritt, og få institusjoner eksemplifiserer dette bedre enn Kavli-instituttet. Instituttets banebrytende arbeid viser den enorme verdien av grunnleggende utforskning for å flytte kunnskapens grenser.
Mulighet til innovativ forskning
SFF-ordningen gir Norges beste forskere mulighet til å organisere sin forskningsvirksomhet i sentre som søker å nå ambisiøse vitenskapelige mål gjennom samarbeid.
Forskningen som drives ved sentrene, skal være innovativ og ha et stort potensial for å generere banebrytende resultater som fremmer den internasjonale forskningsfronten. Gjennom de siste 20 årene har Forskningsrådet finansiert 53 slike sentre, og resultatene har vært gode.
Den langsiktige, frie forskningen er en forutsetning for innovasjonen som forsyner oss med nødvendige nye produkter og prosesser når vi trenger dem. Ofte ligger den opprinnelige ideen flere tiår tilbake i tid. Av og til også slik at de forskerne som i sin tid fikk en lys idé, ikke ante hvordan den kunne komme til nytte for noen.
Heinrich Hertz og mobiltelefoner
At hans interesse for elektromagnetiske bølger skulle ende opp i den lille dingsen som alle nå fisker opp av lomma for å sjekke siste nytt, var neppe i tankene hos Heinrich Hertz – men det går altså en linje fra hans arbeid på 1880-tallet til dagens mobiltelefoner.
Med til historien hører også at en av hans vitenskapelige assistenter var nordmannen Vilhelm Bjerknes, som siden reiste hjem og ble en av den moderne værvarslingens grunnleggere.
Vaksineforskning
Andre grunnforskere har nok hatt et tydeligere bilde av hva forskningen deres kunne få av betydning, selv om reisen kan ha vært vel så humpete og uforutsigbar. Utviklingen av en vaksine mot coronaviruset er en slik historie.
Noen få forskere tok det avgjørende steget til en virksom mRNA-vaksine, men flere hundre forskere hadde dratt sitt strå til stakken gjennom møysommelig arbeid, både gjennom frittstående prosjekter og mer direkte vaksineforskning knyttet til andre coronavirus eller for eksempel HIV.
Begynner vi først å nøste, finner vi massevis av små funn helt tilbake til det tidlige sekstitall, da mRNA først ble oppdaget.
På andres skuldre
Slike linjer vil vi finne hver eneste gang vi dukker ned i moderne produkters historie. Når vi plukker opp mobiltelefonen eller får det etterlengtede vaksinestikket, bør vi altså sende en vennlig tanke til grunnforskerne som fikk ballen til å rulle. Det hviler et glemselens slør over de fleste av dem, selv om deres bidrag har vært betydelige.
Men de som nå utvikler nye løsninger til beste for samfunn og næringsliv, vet at de står på andres skuldre. Det bør inspirere til forsterket innsats på grunnforskning, når vi nå skal løse nye utfordringer – enten det handler om hjernebarken, klimakrisen eller nye arbeidsplasser.