Følger forsoningen mellom den norske stat og minoritetene

Siden begynnelsen av 1700-tallet og inntil nylig har det norske samfunnet jobbet aktivt med å "fornorske" samene og andre nasjonale minoriteter. Det var ikke før i 1997 at Kong Harald V, som den første representant for norske myndigheter, beklaget denne politikken offentlig.

- Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk, sa kongen da.

I 2018 ble sannhets- og forsoningskommisjonen opprettet og fikk i oppdrag å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener, norskfinner og fra 2019 også skogfinner.

Unik innsikt i prosesser

Kommisjonen har fått et omfattende mandat og startet altså opp arbeidet i 2018. Samtidig har forskere fra UiT Norges arktiske universitet og Christian Michelsens Institutt i Bergen (CMI) bestemt seg for å følge prosessen med prosjektet TRUCOM.

- Kommisjonens mandat innebærer å legge grunnlag for anerkjennelse av samers og andre nasjonale minoriteters erfaringer i møte med norske myndigheters politikk. Vi vil studere hvordan kommisjonen tolker og iverksetter dette mandatet, sier prosjektleder og førsteamanuensis Josefsen.

- Forskning på sannhetskommisjoner skjer som regel etter at kommisjonene har avsluttet arbeidet sitt. Vi, derimot, skal forske på det som skjer her og nå. Det gir oss et enda bedre innblikk i pågående prosesser og innsikt i mye som kanskje ikke ellers ville blitt dokumentert.

Prosjektet spør også: Hvordan og på hvilke måter vil den norske sannhets- og forsoningskommisjonen legge grunnlaget for sannhet og forsoning mellom samene og de kvenske/ norske finnene på den ene siden, og majoritetsbefolkningen på den andre?

Samtidighet og samspill

Prosjektlederen er tilknyttet Institutt for barnevern og sosialt arbeid, UiT Alta og har som forsker hatt hovedfokus på samiske spørsmål. Å forske på kommisjoner i urfolks- og minoritetssammenheng legger til en ny dimensjon, synes hun. Kanskje er det små folkegrupper, men problemstillingen er universell.

-I dette tilfellet forsker vi på hvordan en kommisjon kan undersøke konsekvenser av offentlig politikk. Vi har en unik mulighet til å følge dens arbeid mens det pågår. Vi ser på hva som preger samspillet kommisjonen har med både majoritetsbefolkningen og minoritetsbefolkningene, både på individnivå og på organisasjons- og institusjonsnivå. Hva slags dynamikker oppstår?

TRUCOM sin prosjektgruppe skal, i tillegg til å studere Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid, også se på flere forhold rundt mandatet og ikke minst på hvilke forslag kommisjonen har for å fremme forsoning mellom staten, majoritetsbefolkningen og urfolk/ minoritetsgrupper.

-Vi skal se på bakgrunnen for at kommisjonen ble opprettet og på mandatets innhold. Videre skal vi studere forventninger til kommisjonens arbeid, hvordan grupper som omfattes av kartleggingen mobiliserer og hvordan kommisjonen imøtekommer ulike forventninger og krav. I sluttfasen vil vi se på kommisjonens funn og anbefalinger, sier Josefsen.

Global trend

Kommisjonen inngår i en global trend på såkalt overgangsjustis, forklarer forskeren, som synes at rammene rundt prosjektet gjør det hele ekstra spennende.

-Tradisjonelt har sannhets- og forsoningskommisjoner blitt opprettet i stater som har gått fra totalitære regimer til demokrati og fra krig til fred. Den nye typen kommisjoner som er blitt etablert i senere tid ser på hvordan demokratiske stater har behandlet sine urfolk og minoritetsgrupper. Vi forsker på hvordan Norge, en veletablert demokratisk velferdsstat, forsøker å gjøre opp for effektene av en langvarig fornorskingspolitikk gjennom en sannhets- og forsoningskommisjon.

Prosjektet vil trekke på tidligere forskning og erfaringer fra kommisjonsarbeid i andre velferdsstater som Canada, Danmark/Grønland og Australia. Særlig Canada trekkes fram som et referanseland, også av Stortinget. Samtidig skiller den norske kommisjonen seg fra den canadiske. Mens den canadiske kommisjonen kartla overgrep på 138 «recidential schools» har den norske kommisjonen et langt bredere mandat som tematisk omhandler både språk, kultur og tradisjonelle levemåter, noe som gir den norske kommisjonen rom til å gjøre prioriteringer innenfor mandatet.

-Dette handler om befolkningsgrupper som har vært utsatt for en tøff assimileringspolitikk. De har vært presset på mange hold, og mange hevder at dette ennå pågår.

Noe forsinkelse har prosjektet fått på grunn av koronapandemien, men de har allerede samlet inn spennende data som de gleder seg til å analysere nærmere, sier Josefsen.

-Vi ser allerede nå at vi vil komme opp med ny kunnskap om premissene for en slik kommisjon, hvordan kommisjonen arbeider og betydningen av valgene som gjøres. Dette vil være viktig kunnskap for kommisjoner som kommer etter denne i andre land. Og kanskje vil også norske myndigheter opprette flere kommisjoner. Uansett vil funnene fra dette prosjektet kunne være verdifull kunnskap for ettertiden.