Indikatorrapporten

Mangfold blant forskere

I dette ser vi nærmere på mangfoldet ved norske forskningsinstitusjoner. I Norge har vi god statistikk om kjønnsbalanse, fagområde, alder og sted, noe som har vært presentert i indikatorrapporten flere ganger. Tilgjengelig statistikk omtales i en egen faktaboks

Figur 3.2a illustrerer at flere av mangfoldsdimensjonene går over i hverandre. Det er dette som gjerne omtales som interseksjonalitet der ulike identiteter som kjønn, etnisitet, klasse og funksjonshemming kan påvirke hverandre og skape komplekse former for urettferdighet eller privilegier.

Figur 3.2a Aspekter i mangfoldsbegrepet. 

Kilde: SSB 

Videre i dette kapitlet vil vi presentere statistikk for det norske forskningssystemet med utgangspunkt i flere av de sentrale aspektene i mangfoldbegrepet. 

Kjønnsbalanse

Kjønnsbalanse og likestilling i norsk akademia har blitt monitorert i en årrekke. Norge er i en unik situasjon, i og med at Forskerpersonalregisteret gir mulighet til å følge utviklingen i universitets- og høgskolesektoren tilbake til 1960-tallet (elektronisk fra 1977). Få land har så lange tidsserier. Figur 3.2b viser kvinneandelen blant forskerpersonalet i Norge etter sektor fra 1989, som er det første året vi har tall for kvinneandelen i næringslivet. For både universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren har vi tidsserier for kvinneandelen tilbake til 1960-tallet. 

Figur 3.2b Antall kvinner og kvinneandel blant forskere/faglig personale etter sektor. 1989-2022

Kilde: SSB, FoU-statistikk

Universitets- og høgskolesektoren hadde det høyeste antallet kvinnelige forskere av de tre sektorene i 2022, litt over 16 000. Det er også her kvinneandelen var høyest, 52 prosent. Andelen kvinnelige forskere har vokst jevnt i universitets- og høgskolesektoren etter 1995. De statlige høgskolene ble inkludert i FoU-statistikken dette året, noe som medførte en vekst i andelen kvinner på 4 prosentpoeng fra året før. Andelen kvinner ved universitetene og høgskolene har vært over 40 prosent siden 2007. Nest høyest kvinneandel finner vi i instituttsektoren, 46 prosent. Her har andelen kvinner utgjort mer enn 40 prosent av forskerpersonalet siden 2010. Lavest andel kvinnelige forskere finner vi i næringslivet. Her utgjorde kvinnene i overkant av 20 prosent av forskerpersonalet, en andel som har vært relativt stabil siden 2005. Kvinneandelen har økt med 10 prosent siden første registrering i 1989, og det ser ut til å være langt igjen til kjønnsbalanse blant næringslivets forskerpersonale hvis utviklingen fortsetter slik den har vært de siste 35 årene. 

Flere tiltak er iverksatt for å bedre kjønnsbalansen, herunder kvotering av kvinner til postdoktorstillinger. Dette satte EØS-domstolen en stopper for i 2003. Kif-komiteen har som tidligere nevnt 20-års-jubileum i år, og har jobbet med kjønnsbalanse og andre aspekter av mangfold. Både norske forskningsfinansiører og EU-kommisjonen stiller krav om likestillingsplaner når institusjonene søker om forskningsmidler. Forskningsrådet har gjennom sine programmer BALANSE (2013–2022) og BALANSE+ (2023-2028) støttet forskningsinstitusjonenes arbeid for å bedre kjønnsbalanse og mangfold i norsk forskning.

Mannlige forskere uten doktorgrad den største forskergruppen 

Mannlige forskere/faglig ansatte uten doktorgrad i næringslivet utgjorde 29 prosent av dette personalet i Norge i 2022, se figur 3.2c. Menn uten doktorgrad dominerer FoU-virksomheten i næringslivet, som først og fremst er utviklingsarbeid. Forskere/faglig personale med doktorgrad utgjør kun 10 prosent av dette personalet i næringslivet. I instituttsektoren hadde over 60 prosent av forskerne en doktorgrad i 2022, og her utgjør menn med doktorgrad den største enkeltgruppen av forskere. 

Figur 3.2c Kjønnsbalanse blant forskere/faglig personale i Norge etter sektor og utdanningsnivå. 2022. 

Kilde: SSB, FoU-statistikk

Ved universitetene og høgskolene var forskerpersonalet mer likt fordelt på kjønn og utdanningsnivå. Her utgjorde kvinner uten doktorgrad den største gruppen. Det er mange kvinner blant stipendiatene og universitets- og høgskolelektorene, som begge er store personalgrupper ved disse institusjonene. Nest største gruppe var mannlige forskere med doktorgrad. For øvrig er det ikke overraskende at mennene er i flertall blant personalet med doktorgrad. Først i 2014 var det like mange kvinner som menn som disputerte for en doktorgrad i Norge. I 1990 var 16 prosent av doktorandene kvinner, og i 2000 var andelen vokst til 35 prosent. Dette innebærer at det finnes flere mannlige forskere med doktorgrad enn kvinner med doktorgrad i forskningssystemet, og at det sannsynligvis vil fortsette å være slik noen år fremover, frem til de eldste alderskohortene blant dagens forskere har gått av med pensjon. Totalt hadde 35 prosent av det norske forskerpersonalet doktorgrad i 2022, og av disse var litt under 60 prosent menn. 

Helseforetakene ser ut til å være sektoren med jevnest fordeling av forskerpersonalet etter kjønn og utdanningsnivå; her er det like mange kvinner og menn med doktorgrad, som det er kvinner uten doktorgrad. Det er noen færre mannlige forskere uten doktorgrad, det vil her primært si leger i kvalifiseringsstilling og stipendiater, enn i øvrige forskergrupper.  

Næringene har ulik kjønnsbalanse 

I næringslivet var nesten 9000 kvinner involvert i FoU i 2022 ved foretak med minst 10 sysselsatte. Dette utgjorde 22 prosent av FoU-personalet. Kjønnsbalansen er ganske ulik i de forskjellige enkeltnæringene, særlig innen industrien. Den laveste andelen kvinner er i trelast- og trevareindustrien, med 8 prosent. Den høyeste andelen kvinner er i beklednings-, lær og lærvareindustrien, 79 prosent. Dette er små næringer med lite FoU, særlig beklednings-, lær og lærvareindustrien der FoU-personale utgjør 73 personer.  

Ser vi på næringer med mye FoU, er det også betydelig variasjon i andelen kvinner i FoU-personale. Blant næringer med FoU-personale på minst 1000 personer er kvinneandelen lavest i følgende næringer: metallvareindustri, data- og elektronisk industri og maskinindustri. I disse næringene var andelen 11–12 prosent. Kvinneandelen er høyest i industrinæringene næringsmiddel- og drikkevareindustri og petroleums-, kullvare- og kjemisk industri, med 41 prosent kvinner.   

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre 

Personer med innvandrerbakgrunn utgjorde 34 prosent av forskere og faglig personale i akademia i 2022. Akademia omfatter her universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren og helseforetak. Statistikken om mangfold i forskning går tilbake til 2007 og viser at andelen med innvandrerbakgrunn har økt fra 19 prosent siden første årgang. Norskfødte med innvandrerbakgrunn var fortsatt relativt få, rundt 270 personer både i 2021 og 2022, se figur 3.2d.  

Figur 3.2d Forskere/faglig personale etter innvandringskategori og andel med innvandrerbakgrunn. 2007–2022. 

Kilde: SSB, Forskerpersonale

Veksten i andel forskere med innvandrerbakgrunn i akademia har i all hovedsak skjedd i universitet- og høgskolesektoren og i instituttsektoren. I begge sektorene har andelen økt fra 19 prosent i 2007 til henholdsvis 36 og 33 prosent i 2022. Andelen ved helseforetakene har vært relativt stabil fra 2007 til 2022, rundt 20 prosent av forskerne har innvandrerbakgrunn.   

Figur 3.2e Forskere/faglig personal med innvandrerbakgrunn etter sektor. Prosent. 2007–2022. 

Kilde: SSB, Forskerpersonale 

Høyest andel innvandrere blant rekrutteringsstillingene 

Andelen forskere med innvandrerbakgrunn varierer mellom stillingsnivåene. Blant rekrutteringsstillingene var andelen høyest, hele 74 prosent av postdoktorene og 46 prosent av stipendiatene hadde innvandrerbakgrunn i 2022. Personer med innvandrerbakgrunn omfatter både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Dersom vi holder norskfødte med innvandrerforeldre utenfor, var andelen med innvandrerbakgrunn fortsatt 74 for postdoktorene, men 44 for stipendiatene i 2022. Stipendiatene er stillingsgruppen hvor vi finner flest norskfødte med innvandrerforeldre.  

Blant forskerne på stillingsnivå 1 og 2 hadde omtrent en tredjedel innvandrerbakgrunn. For inndeling i stillingsnivåer, se faktaboks lenger oppe i teksten. På stillingsnivå 3 hadde kun 16 prosent av forskerne innvandrerbakgrunn i 2022. Det er primært i stillinger hvor det kreves doktorgrad at det er mange internasjonalt mobile forskere. Stillinger med fokus på undervisning vil i mange fag medføre behov for å beherske norsk eller et annet skandinavisk språk. Med endringene i universitets- og høgskoleforskriften er det nå knyttet krav om å lære seg norsk til alle faste stillinger, og det kan får konsekvenser for rekrutteringen til norske universiteter og høgskoler. 

Figur 3.2f Forskere/faglig personale etter innvandringskategori og stillingsnivå. 2022. 

Kilde: SSB, Forskerpersonale 

FoU-personale i næringslivet har en lavere andel med utenlandsk statsborgerskap 

Blant næringslivets FoU-personale med høyere grads utdanning hadde 16 prosent utenlandsk statsborgerskap i 2022. Disse utgjorde nesten 4 300 personer i foretak med minst 10 sysselsatte, en økning på 13 prosent fra 2021. I tillegg hadde foretak med 5–9 sysselsatte litt over 400 personer. Tallene er basert på rapporterte tall fra FoU-undersøkelsen, og det må tas forbehold om at respondentene ikke alltid har informasjon om statsborgerskap. FoU-statistikken for næringslivet kartlegger ikke utenlandsk statsborgerskap blant FoU-personale med lavere grad eller ingen utdanning.  

To tredjedeler av de utenlandske statsborgerne arbeidet i tjenesteytende næringer i 2022, noen prosentpoeng høyere enn tjenestenæringenes andel av samlet FoU-personale. Det er særlig mange utenlandske statsborgere innen IT-tjenester, samt arkitekter og tekniske konsulenter. Dette er næringene med mest FoU-personale i næringslivet.  

Alder i universitets- og høgskolesektorens forskerpersonale 

Forskerpersonalets alder er blant opplysningene som kan hentes ut fra Forskerpersonalregisteret. Aldersstatistikken forteller om demografien i forskerpopulasjonen ved universitetene, høgskolene, helseforetakene og i instituttsektoren, og vi kan for eksempel bruke den til å si noe om fremtidig rekrutteringsbehov.  

Gjennomsnittsprofessoren er 56 år 

Gjennomsnittsalderen for norske professorer var 56 år i 2022, mens den var 61 år for dosentene. Mannlige professorer var i gjennomsnitt ett år eldre enn de kvinnelige, mens blant dosentene var det motsatt. Førsteamanuensene var i gjennomsnitt 48 år gamle, mens førstelektorene var 55 år og universitets- og høgskolelektorene 47 år. Figur 3.2g viser fordelingen på aldersgrupper for forskerpersonalet i universitets- og høgskolesektoren, inkludert helseforetak med universitetssykehusfunksjoner, etter stilling. Nær 40 prosent av professorene var 60 år eller eldre, og om lag like mange var i aldergruppen 50–59 år. Blant førsteamanuensene og førstelektorene var flertallet mellom 40 og 49 år gamle; det samme var tilfelle for universitets- og høgskolelektorene. Leger og psykologer ved universitetssykehusene har tilnærmet samme aldersprofil som førsteamanuensene og førstelektorene, men det er litt færre av dem. 

Figur 3.2g Aldersfordeling i universitets- og høgskolesektoren etter stilling1. 2022.  

1 Øvrig faglig personale omfatter faglige ledere som dekan og instituttleder, spesialiststillinger og første- og universitetsbibliotekarer. 

Kilde: SSB, Forskerpersonale 

Stipendiatene var i 2022 i gjennomsnitt 33 år gamle, mens vit.ass.-ene var litt yngre, 28 år. 38 prosent av stipendiatene og vit.ass.-ene var i aldersgruppen under 30 år, og nær halvparten var i aldersgruppen 30 til 39 år. Nest yngst var postdoktorene, med en gjennomsnittsalder på 36 år. Her var nesten tre fjerdedeler i aldersgruppen 30 til 39 år. Blant ansatte i forskerstilling, som her også inkluderer forskere ved universitetssykehusene, var en tredjedel i aldersgruppen 30 til 39 år, mens like mange var mellom 40 og 49 år. Gjennomsnittsalderen blant forskerne var 44 år. 

Generasjonsskifte på gang 

Aldersstatistikken viser at professorene og dosentene i Norge begynner å bli gamle. Førsteamanuensene og førstelektorene som etter hvert vil erstatte dem, er betydelig yngre, men også her er det flere i de eldste aldersgruppene. Blant forskere og postdoktorer er gjennomsnittsalderen betydelig lavere, men også flere av forskerne er eldre enn 50 år.  

Som tidligere vist, kommer en økende del av forskerpersonalet ved norske forskningsinstitusjoner fra andre land. Norsk akademia er en del av et internasjonalt arbeidsmarked. Det er dermed viktigere å se på forventet avgang i toppstillingene, enn demografien blant de yngre forskerne, ettersom disse bare utgjør en del av potensielle erstattere. Med de nye kravene i universitets- og høyskoleforskriften om at de som forsker og underviser ved universitetene og høgskolene i Norge må lære seg norsk, er det mulig at Norge ikke lenger blir like attraktivt for internasjonalt mobile forskere. Den lave kronekursen medfører også at norske institusjoner ikke lenger er like konkurransedyktige på lønn. 

Sosial bakgrunn 

Både i Norge og Europa har attraktive forskerkarrierer kommet høyt på den forskningspolitiske agendaen og da gjerne i kombinasjon med fokus på mangfold.  

I Komiteen for kjønnsbalanse og mangfold i forskning i Norge inngår nå også økt kunnskap om hvordan sosial bakgrunn påvirker akademiske karrierer i mandatet for 2022–2025, se egen boks om Kif-komiteen. SSB har koblet foreldrenes utdanningsnivå på forskerne i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren for perioden 2012–2022 og her gjengir vi noen av hovedfunnene. Les mer om sosial bakgrunn blant forskerne hos ssb.no. 

66 prosent av forskerne har akademiker-foreldre

For befolkningen totalt har 32 prosent foreldre med utdanning på universitets- og høgskolenivå. Blant de med høy utdanning og blant studenter er andelen høyere med henholdsvis 46 prosent og 60 prosent, mens andelen er hele 66 prosent blant forskere/faglig personale. I dette tallet er forskere der vi mangler opplysninger om foreldrenes utdanningsnivå holdt utenfor. Det gjelder hele 33 prosent av forskerpersonalet og tilsvarer andelen med utenlandsk landbakgrunn. Det er nærliggende å anta at også blant de internasjonale forskerne som bosetter seg i et annet land enn hjemlandet er foreldrenes utdanningsnivå høyt, men her har vi ikke registerdata, så dette er noe som må undersøkes i en survey.  

Blant de vi har registeropplysninger for var andelen med foreldre med høyere utdanning høyere for kvinner enn menn i 2012 (henholdsvis 59 og 55 prosent), men andelen er nå 66 prosent for begge kjønn. Aller høyest er foreldrenes utdanningsnivå blant de yngre forskerne. I 2022 hadde 82 prosent av forskerne under 30 år foreldre med høyere utdanning, mens dette gjald for 49 prosent blant de som var 60 år eller eldre.  

I figur 3.2h fremgår det at andelen med foreldre som har videregående utdanning og grunnskoleutdanning har sunket fra 2012 til 2022. Kategorien som vokser mest er de vi ikke har registeropplysninger, det vil si de internasjonale forskerne. Dersom vi filtrerer bort disse forskerne fremgår det tydeligere at det er andelen med høyere utdanning som har økt. Andelen med kort høyere utdanning (til og med fire år) har økt noe mer enn andelen med lang høyere utdanning.  

Figur 3.2h Forskere/faglig personale etter foreldrenes utdanningsnivå i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren. 2012–2022. 

Kilde: SSB, Forskerpersonale

Meldinger ved utskriftstidspunkt 15. november 2024, kl. 03.27 CET

Det ble ikke vist noen globale meldinger eller andre viktige meldinger da dette dokumentet ble skrevet ut.